Velodromer

En velodrom er en spesialbygd bane for sykling. Det finnes utendørs og innendørs velodromer i nær sagt alle størrelser og utforminger, men det de alle har felles er to rette langsider og to doserte 180 graders svinger, bygd for å oppnå størst mulig fart. Banene som er bygd i friluft, har mange ulike typer banebelegg mens innendørsbanene nesten utelukkende har parkett av litt ulike treslag. For å tilfredsstille internasjonale olympiske mål, må banene være mellom 250 og 400 meter, og en hel- eller halvrunde må være delelig med 1000 meter.

Moderne velodromer er kompliserte byggverk. Det er først og fremst arkitektene Schuermann fra Tyskland som har vært de dominerende utviklerne av velodromer verden over. Gjennom tre generasjoner har de utviklet mer enn 125 baner og bl.a. vært ansvarlig for 7 olympiske velodromer.

Ofte har velodromene blitt bygd for å passe inn i eksisterende bygninger. Da er det klart at det først og fremst blir plassen man har til rådighet som bestemmer størrelsen på banen. Forest City Velodrome i Ontario Canada er for eksempel bare 138 meter, ettersom den skulle passe inn i den gamle ishockeyhallen London Ice House, da velodromen ble bygget der i 2005.

Velodromer nyttes til ulike disipliner på to hjul. Syklene som brukes er spesielt utviklet for banesykling. De skiller seg i første rekke fra vanlige sykler ved at de er strippet for alt mulig “unødvendig” utstyr, som f.eks. bremser og gir. Alt for å spare vekt og minske luftmotstanden.

Banesyklene har heller ikke frihjul, slik at tannhjulet (cogen) på bakhjulet sitter fast på navet. Pedalene går dermed rundt så lenge sykkelen er i bevegelse, så enhver form for oppbremsing er utelukket.